Jeg gir opp.


Min lille verden <3


Det var en helt vanlig dag, den 27. Mai 2009. Helt frem til kvelden kom. Da fikk jeg en telefon fra min mor, om at søsteren min, Aili på 28, hadde falt av hesten. Hun hadde blitt hentet av helikopter, og lå i koma på Ullevål. Det var så uvirkelig. Jeg kunne liksom ikke tro det selv. Min storesøster! At hun hadde havnet i koma, er noe jeg aldri kunne sett for meg skje. Man hører det skjer rundt seg hele tiden, men man tror aldri det skjer med sine nærmeste? Det hadde blitt sent den dagen, så jeg fikk ikke reist opp til Ullevål. Dagen etter, sto jeg opp tidlig, ble hentet av en dame fra barnevernet som kjørte meg til Ullevål. Da skulle jeg opp til intensiven for å besøke henne.
Jeg husker det enda så godt, når jeg gikk inn den døra til intensiven, og skulle se henne. Stefaren min og mamma hadde ikke kommet enda, så jeg gikk alene inn. Det jeg forventet å skulle se, var så mye verre enn jeg trodde. Det var masse ledninger og lyder som gikk så inn på meg, og jeg kjente det stakk langt inn i kroppen min. Og det verste var å se Aili bare ligge der. Hun sov, men ville ikke våkne. Hun svarte ikke. Hun var bare helt borte. Det ble alt for tøft å stå der inne alene, så jeg måtte gå ut å sette meg i pårørenderommet for å prøve å samle meg litt.
Etter hvert kom mamma og stefar. Jeg ga dem en stor klem, uten å si noe, og satt meg ned og så ganske tomt utover rommet. Min bestemor, og Ailis samboer kom også etter hvert. Tiden gikk, uten at vi fikk vite noe særlig mer om situasjonen til Aili. Etter flere timer med venting, kom det endelig en sykepleier inn for å snakke med oss. De hadde funnet noen indre blødninger og knusningsskade på hjernen, men de visste ikke noe videre om hun ville overleve.
Dagene fremover gikk ganske mye ut på det samme. Det var veldig tomt å sitte der, helt uvitende, og bare vente... Vi fikk litt mer informasjon om skadene, men ellers var det bare det samme. Etter en uke, skulle de prøve å vekke henne, for å se om hun kunne puste selv, åpne øynene, eller si noe. Det gikk veldig dårlig på første forsøk. Hun fikk anfall, og heiv etter pusten, så de måtte bare sette opp medisinene igjen og la henne sove.
Det gikk en halvannen uke til, før hun endelig var våken, og kunne skrive på ark når det var noe. Hun kunne ikke snakke enda, da hun hadde et rør operert i halsen for å få hjelp til å puste. Den 18. Juni ble hun skrevet ut, og sendt til Sunnaas for å trene opp det som ikke fungerte som det skulle lenger. På Sunnaas var hun i tre måneder. Jeg pendlet litt frem og tilbake fra Drammen ? Skedsmo ? Sunnaas i disse tre månedene, og jeg kunne se forbedringene hver gang jeg møtte Aili. Den 15. September, på bursdagen hennes, ble hun endelig skrevet ut fra Sunnaas. Og nå har hun kommet utrolig langt. Hun kan gå uten krykker, men føler seg litt ustø enda, og hun kan prate veldig fint.
Etter denne opplevelsen, og etter å ha sett hva min søster har gått igjennom, må jeg virkelig si at jeg ser på henne som den sterkeste personen jeg vet om. Selv om hun har hatt det vondt, har hun likevel kommet seg gjennom dette. Og etter å ha sett henne nesten dø, og etter det kjempet seg gjennom en tung tid, vil jeg si, at jeg virkelig setter mer pris på livet nå, enn før. Jeg kan heller aldri bli takknemlig nok for at det gikk så ?bra? som det gjorde.. Det kunne faktisk gått verre. Men det var ikke hennes tur, og det er jeg så evig takknemlig for.
Jeg er glad i deg, storesøster <3

Hvis jeg ikke tar feil, kan dere se hennes blogg her. Da kan dere lese litt om hennes tanker etter denne hendelsen. Hun har også skrevet et utrolig bra innlegg om sikkerhet.










































19, Drammen
19 år, bor i Drammen, og går skole (tredje året på medier og kommunikasjon) Har verdens beste kjæreste <3